Barna jeg aldri glemmer

Jacklin

Carla

David

Javier

Fransesca

José Carlos

Johnny

Joselyn

Santiago

Michael

Jessia

Ometepe

Ometepe! For en herlig plass!! Litt wikipediainfo først: ei øy i Nicaraguasjøen. Den er danna av to vulkaner som reiser seg opp fra innsjøen. De to vulkanene, Concepción og Maderas, er forbundet med et eid, som gir øya en timeglasslignende form. Ometepe har et areal på 276 km², er 31 km lang, og 5 til 10 km brei. Den har rundt 35 000 innbyggere, og de viktigste inntekstkildene er dyrehold, landbruk og turisme. Øya er også kjent for sine over 2000 år gamle steinstatuer og helleristninger.

Ometepe er en helt fantastisk plass med en harmonisk og rolig (og lykkelig...?) atmosfære. Det første som møtte oss bak disken på det første hostellet vi var på var en ire høy på marihuana. Samtlige på hostellet, som forøvrig bestod av et par trehytter, var det jeg kan kalle frisinnet.. I løpet av kvelden gikk strømmen. Da ble det enstemmig vedtatt bak baren at i stedet for å fikse strømmen, så skulle vi ha fest på stranda... Da gikk vi andre og la oss :P

På lørdagen dro vi til Charco Verde, et råfint naturreservat.. Ble med den lokale bonden inn bakveien. Gjennom kugarden og gjennom åkeren.. Litt av et eventyr. Så aper og badet i solnedgangen. Nydelig :) På søndagen leide vi scootere og kjørte rundt om på øya. Gøy gøy gøy :)

Praksis på Barrilete

Hei alle sammen. Beklager at jeg ikke har oppdatert så mye i det siste, men jeg får som kjent ikke til å overføre bildene mine til PC.. men nå har jeg fått lånt noen bilder igjen.. (Takk Iselin!)

Jeg er inne i min andre uke i praksisen på Barrilete nå. Det er et fantastisk prosjekt som gjør så godt de kan med de få midlene de har. De fire lærerne som jobber der skal så definitivt ha all verdens av ros for at de prøver å utgjøre en forskjell i hverdagen til disse barna. Jeg og de andre på gruppa mi er fullstendig utslitt etter 3 timer på Barrilete hver dag. Dagen begynner med at de sier Fader Vår og synger et par enkle sanger. Deretter begynner frokosten kl 08, det tar ofte over en time å få i alle mat og det blir fort urolig når man ber 2-3 åringer om å sitte stille på stolen i en time.  De største barna har gjerne litt matematikk, tegning eller hva annet som er på planen. 

Her ser dere klasserommet til de minste:

Barna er skikkelig skjønne og hengivne. Her er et lite knippe av hverdagen på Barrilete:

I dag ble vi invitert hjem på hjemmebesøk til noen av barna. Det var ganske vondt og se hvordan de hadde det hjemme.. Det er utenfor min fatteevne hvordan det må være å bo slik, men det er altså veldig vanlig i Nicaragua hvor omtrent halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Jeg kan likevel prøve å beskrive det jeg så. Det bodde gjerne en bestemor med 4-5 unger i et lite skur.. Det var 1-2 senger, en kjele og et par tørkesnorer for å henge opp klær. Resten av inventaret var som regel søppel. Midt oppi dette sprang det griser, høns og hunder.... 

Det er veldig rart å tenke på at det er her disse barna bor med tanke på hvor pen og ren de ser ut når de kommer om morgenen. De ser ut som miniatyr-voksne der de står i dressbuksa eller skjørtet sitt med blendahvit skjorte. De aller fleste barna bor med sine besteforeldre. Foreldrene er enten for unge til å ta ansvar for dem, alkoholikere/prostituerte, eller så har de dratt til et annet land (gjerne Costa Rica) i jakten på et bedre liv. Fåtallet av disse foreldrene sender penger tilbake til barna sine. De blir overlatt til la abuela (bestemoren og overhodet i familien). Familien står veldig sterkt i Nicaragua, det er her sikkerhetsnettet ligger. Det finnes ingen velferdsstat som fanger deg opp. Har du ikke familie, har du ingenting. (Det sies at når nordmenn (les: hvite rike vestlige) hører fortellingen om "piken med fyrstikkene", så gråter vi fordi jenta er fattig... Men når latin-amerikanere hører fortellingen, så gråter de fordi jenta ikke har noen familie..) 

Fedrene i familiene er for lengst fløyet... Det er ganske vanlig at en mann har barn med 20 forskjellige kvinner.. Det er veldig sterk machismo-kultur her i Latin-Amerika, og det er viktig for manndommen å ha mange barn. Noen unge jenter blir også oppfordret til å få barn med eldre menn siden de ofte føler et økonomisk ansvar ovenfor den kommende ungen. Slik kan et barn bli en slags inntekt for en familie.

Det er veldig tungt å tenke på hvilken framtid disse barna egentlig har. Jeg prøver å tenke positivt, men statistikken viser at veldig mange av de fattige barna vil bli foreldre selv før de engang fullfører ungdomsskolen. I 2009 kom det faktisk en lov som forbyr abort her i Nicaragua. Snakk om å gå tilbake i tid!! Men dette fører i hvert fall til at det ikke er så mange fattige som går på skole i spesielt mange år... Det er også ganske vanlig at barna ikke går på skole fordi de blir brukt i tigging...


Det ble et langt innlegg.. Jeg hadde mye på hjertet. Håper dere syntes det var interessant å lese.

Blogges forhåpentligvis snart igjen!

Besos de Nicaragua :)

når det unormale blir det normale

Det er rart hvordan mennesker tilpasser seg. Etter over to uker i Nicaragua har jeg begynt å internalisere the nicaraguan way of life. I Nicaragua er det normalt å vente en og en halv time på maten på en restaurant, og man må regne med å vente ca. 15 minutter på regninga. Skal man på museum, så kommer guiden garantert 30-50 minutter senere enn avtalt tidspunkt. Bussen kommer enten 10 minutter før oppgitt tidspunkt eller 15 minutter etter. Dette skyldes at bussjåføren venter på absolutt alle som skal på bussen, selv om de ikke befinner seg på bussholdeplassen når bussen er der. Her er det normalt at barn springer i gatene uten spesielt tilsyn på kveldene, det er normalt at en familie på 4-5 personer får plass på EN sykkel eller motorsykkel uten noen som helst sikring og det er normalt å tute sånn ca. 5-6 ganger i hvert kryss for å signalisere din ankomst. Det er også helt normalt å kjøre på rødt lys, så lenge det er klart. Det er normalt at taxiene stapper flest mulig folk oppå hverandre, gjerne ber de deg sitte på fanget til andre, fordi de får betalt per person, og ikke per tur. Det er også helt normalt at taxiene ikke har vinduer eller setebelter for den saks skyld. Det er normalt at flyalarmen går av kl. 7 og 12 hver dag, og det er normalt å bli vekt av galende haner på taket. Det er også normalt å ha most og fritert banan til absolutt alt! Og ikke minst, så er det normalt å sitte og henge over alt. Folk henger veldig mye i Nicaragua. Bare sitter der. Ser på folk. I mange timer....

Jeg elsker det.

San Juan del Sur!

Hola

I helga har vi vært i San Juan del Sur, det nærmeste du kommer "syden" i Nicaragua... Bitteliten havneby smekkfull av turister. Vi bodde på hostel med blant annet svensker, briter og amerikanere.. Det var godt å komme seg litt bort for ei helg, skal innrømme at det var deilig å bare skli inn i mengden med hvitinger og ikke bli ropt etter på hvert gatehjørne...
Helgas høydepunkt var på lørdagen. Vi var en gjeng på ca. 12-13 stk som leide surfebrett og humpet oss avgårde i to slitne biler til Playa Hermosa.. Det var den fineste stranda noensinne, og med kjempesnille bølger for nybegynnere i surfing. I tillegg hadde vi stranda nesten helt for oss selv, minus en gjeng med bakfulle amerikanere som stort sett bare hang i baren.. Vi hadde med oss to lokale gutter fra Leon som var sykt tålmodige og prøvde å lære oss surfing. Jeg sverger, jeg følte meg som en flappende hval på land til å begynne med... Men etter hvert kom det seg litt, og jeg greide til slutt og stå på brettet et godt stykke før jeg heiv meg av i frykt for å skrape opp brettet :) Det var helt vanvittig gøy!! Har fått skrubbsår på de rareste tenkelige plasser og er øm og stiv i hver en muskel... men det var helt fantastisk!!! Men neste gang skal jeg ha på meg våtdrakt, så jeg slipper alle sårene i ettertid :) Har litt vondt for å gå nå :)

Åh. Skal så tilbake dit og surfe mer! :)


Et lite utvalg av bilder fra helga. Enjoy :)

En liten oppdatering fra Leon

Heisann.


Her i Leon har studiehverdagen begynt for fullt... vi har hatt tre innleveringer på en uke og hatt masse og lese til forelesningene... Vi har også fått vite praksisplassene vi skal være på i 3 uker.. Jeg søkte om å få praksis på Proyecto Barrilete. Litt om Barrilete: Barrilete er et leksehjelpprosjekt i den fattige bydelen Guadalupe i León, Nicaragua, hvor barn kommer for å få hjelp med lekser, for å få seg et enkelt måltid eller leke med andre barn. Det er som regel barn med alkoholiserte, prostituerte eller "bare" generelt fattige foreldre som kommer. Nicaragua er faktisk et av de mest fattige landene i Latin-Amerika, og ca. halvparten lever under fattigdomsgrensa... Det blir med andre ord tre meget spennende uker, og jeg prøver å forberede meg på å bli fysisk og psykisk utslitt.. Det er omtrent 4 voksne på 70-80 barn, og de skal alle få plass i et lite skur. Det finnes ingen leker, ei heller ingen uteplass....I tillegg må vi ha på oss både langbukser og skjorter som dekker skuldrene godt. Det blir kult med 40 grader ute og 90 personer i et lite skur.. Men jeg håper jeg kan gjøre nytte for meg på et vis, og at barna kan få det fint sammen med oss fra Kulturstudier. Vi skal forresten besøke Barrilete i morgen for å si hei.

Det er med andre ord ganske mye å gjøre og tenke på for tida. Mange inntrykk.. Til helga er det dog full avslapning på San Juan Del Sur... Skal visstnok være en veldig fin plass, men typisk turistplass hvis det er noe som kan kalles det i Nicaragua.... Det blir fint.

I dag var jeg forresten ute og gikk litt alene. Vi har blitt oppfordret til å gjøre det, for å virkelig kjenne på det å være alene i en fremmed kultur.. Som regel er vi jo en horde med kvitinger som går sammen.. Men nå gikk jeg altså alene. Det gikk ganske greit. Fikk et par tilrop, og det er ganske ubehagelig når man er helt alene.. Og jeg var livredd for å gå meg bort. Min dårlige retningssans + at gatene her ikke har navn, og husene er helt like var ingen bra kombinasjon.. Men jeg måtte dog snu da en hest bæsja på meg. Sykt komisk i ettertid, men akkurat der og da var det ikke spesielt kult å være eneste kvitingen (hvilket innebærer at alle ser på deg) som i tillegg hadde hestebæsj på foten..... Men det var en opplevelse, absolutt... :)

Okei. Mer fra livet i Nicaragua senere :)

Jeg får forresten ikke til å overføre bildene mine til dataen, så alle bildene som blir vist er ikke mine. Men litt random pictures av "begge sidene" av studentlivet i Nicaragua:

Vel fremme i Nicaragua

Hei alle sammen :)

Nå har jeg vært i Leon et par dager, og begynner og bli sånn smålig vant til varmen og lufta her.. Dagene her er ganske lange. Vi er oppe kl 06.00 hver morgen, og skolen er fra 07.30 - 17.00 til vanlig.. Når vi kommer hjem prøver vi og få lest litt, det er ganske heftig pensum, men da er vi som regel så slitne at vi bare sitter og henger eller ligger i hengekøyene og koser oss..

Ellers er mye ganske annerledes her. Alt går så sakte... folk bryr seg overhodet ikke hva klokka er, og hvor lang tid ting tar... (bortsett fra i trafikken, DA er de stressa!!!)... og klokka 07 og 12 hver dag går det av en flyalarm som forteller hele byen hva klokka er.. ganske praktisk, egentlig. var litt skremmende første gangen da. Barna løper rundt i gatene til langt på kveld, og om morgenen står de pent oppstilt i uniformen sin foran skolen..

Nå skal jeg prøve og få lest litt. Skriver mer senere..

Her er noen "stemningsbilder" fra Leon så langt :)