Praksis på Barrilete

Hei alle sammen. Beklager at jeg ikke har oppdatert så mye i det siste, men jeg får som kjent ikke til å overføre bildene mine til PC.. men nå har jeg fått lånt noen bilder igjen.. (Takk Iselin!)

Jeg er inne i min andre uke i praksisen på Barrilete nå. Det er et fantastisk prosjekt som gjør så godt de kan med de få midlene de har. De fire lærerne som jobber der skal så definitivt ha all verdens av ros for at de prøver å utgjøre en forskjell i hverdagen til disse barna. Jeg og de andre på gruppa mi er fullstendig utslitt etter 3 timer på Barrilete hver dag. Dagen begynner med at de sier Fader Vår og synger et par enkle sanger. Deretter begynner frokosten kl 08, det tar ofte over en time å få i alle mat og det blir fort urolig når man ber 2-3 åringer om å sitte stille på stolen i en time.  De største barna har gjerne litt matematikk, tegning eller hva annet som er på planen. 

Her ser dere klasserommet til de minste:

Barna er skikkelig skjønne og hengivne. Her er et lite knippe av hverdagen på Barrilete:

I dag ble vi invitert hjem på hjemmebesøk til noen av barna. Det var ganske vondt og se hvordan de hadde det hjemme.. Det er utenfor min fatteevne hvordan det må være å bo slik, men det er altså veldig vanlig i Nicaragua hvor omtrent halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Jeg kan likevel prøve å beskrive det jeg så. Det bodde gjerne en bestemor med 4-5 unger i et lite skur.. Det var 1-2 senger, en kjele og et par tørkesnorer for å henge opp klær. Resten av inventaret var som regel søppel. Midt oppi dette sprang det griser, høns og hunder.... 

Det er veldig rart å tenke på at det er her disse barna bor med tanke på hvor pen og ren de ser ut når de kommer om morgenen. De ser ut som miniatyr-voksne der de står i dressbuksa eller skjørtet sitt med blendahvit skjorte. De aller fleste barna bor med sine besteforeldre. Foreldrene er enten for unge til å ta ansvar for dem, alkoholikere/prostituerte, eller så har de dratt til et annet land (gjerne Costa Rica) i jakten på et bedre liv. Fåtallet av disse foreldrene sender penger tilbake til barna sine. De blir overlatt til la abuela (bestemoren og overhodet i familien). Familien står veldig sterkt i Nicaragua, det er her sikkerhetsnettet ligger. Det finnes ingen velferdsstat som fanger deg opp. Har du ikke familie, har du ingenting. (Det sies at når nordmenn (les: hvite rike vestlige) hører fortellingen om "piken med fyrstikkene", så gråter vi fordi jenta er fattig... Men når latin-amerikanere hører fortellingen, så gråter de fordi jenta ikke har noen familie..) 

Fedrene i familiene er for lengst fløyet... Det er ganske vanlig at en mann har barn med 20 forskjellige kvinner.. Det er veldig sterk machismo-kultur her i Latin-Amerika, og det er viktig for manndommen å ha mange barn. Noen unge jenter blir også oppfordret til å få barn med eldre menn siden de ofte føler et økonomisk ansvar ovenfor den kommende ungen. Slik kan et barn bli en slags inntekt for en familie.

Det er veldig tungt å tenke på hvilken framtid disse barna egentlig har. Jeg prøver å tenke positivt, men statistikken viser at veldig mange av de fattige barna vil bli foreldre selv før de engang fullfører ungdomsskolen. I 2009 kom det faktisk en lov som forbyr abort her i Nicaragua. Snakk om å gå tilbake i tid!! Men dette fører i hvert fall til at det ikke er så mange fattige som går på skole i spesielt mange år... Det er også ganske vanlig at barna ikke går på skole fordi de blir brukt i tigging...


Det ble et langt innlegg.. Jeg hadde mye på hjertet. Håper dere syntes det var interessant å lese.

Blogges forhåpentligvis snart igjen!

Besos de Nicaragua :)